Dette innlegget skulle jeg skrive før kampen. Og det skulle handle om Vålerenga, om kjærlighet til laget og den fantastiske følelsen av å være på kamp, og hvordan det er å se Enga aleine i utlandet.
I stedet har jeg nettopp sett Vålerenga tape 2-0, og bare lyst til å skrive disse kloke ord: Å følge Vålerenga er litt som en kommode. Det er skuff på skuff.
Men så er det liksom helt fantastisk likevel. Savner deg, Vålerenga. Vi ses snart!
Ingen kommentarer:
Send en kommentar